Mine topp 5 morgenritualer - Små morgenritualer som har holdt meg oppe når livet har vært som mest

Det finnes morgener som starter stille. Og så finnes det morgener som eksploderer før du rekker å tenke én tanke ferdig. Små føtter som treffer gulvet før solen. En våt bleie. Et glass som velter. En kaffekopp som blir stående urørt fordi noen trenger deg akkurat nå. Jeg har levd lenge i den siste typen morgener i flere år. 

To graviditeter. Små barn. Lite søvn. En kropp som til slutt ikke ville mer. Et hode som aldri fikk hvile. En utbrenthet som kom snikende, før den en dag stod som en elefant midt i rommet og ikke lot seg ignorere lenger.

Jeg trodde lenge at jeg måtte endre hele livet mitt for å få det bedre. I stedet var det noe helt annet som bar meg tilbake: de minste grepene. De nesten usynlige valgene. De jeg tok igjen og igjen, også når jeg ikke orket mer.

Jeg kaller dem mine Non-Negotiables, altså min ikke-diskuter-engang-dette-må-jeg-gjøre-greier. Og det er ikke for å være streng med meg selv. Men fordi jeg vet helt nøyaktig hva som skjer med meg når jeg ikke gjør dem. Jeg mister fotfestet. Jeg mister retning. Jeg mister meg selv litt av gangen.

Dette er ikke en perfekt morgenrutine. Dette er ikke en estetisk 05:00-klubb. Dette er ikke noe ideal som skal kopieres ned til minste detalj. Dette er bare mitt anker i det helt vanlige, kaotiske, menneskelige livet.

1. Kaldt vann

Noen morgener starter jeg med kaldt vann i ansiktet og på håndleddene. Noen dager tørrbørster jeg og tar en kald dusj. Det er et lite sjokk, men også en slags oppvåkning. Som om kroppen får beskjed om at jeg er her nå. At dette øyeblikket er virkelig. At jeg ikke lenger bare driver gjennom dagen på autopilot. Det tar kanskje et par minutter, men det skifter hele tilstanden min. Fra søvn til tilstedeværelse. Fra indre tåke til litt klarere blikk.

 

2. Vann med elektrolytter

Første jeg drikker er vann med elektrolytter. Det høres kanskje banalt ut, men for meg har det vært en av de mest undervurderte endringene. Jeg drakk jo vann, men det var mer på måfå. Jeg levde på kaffe og viljestyrke og undret meg over hvorfor jeg var så sliten. Nå starter jeg med det mest grunnleggende. Vann. Mineraler. Hydrering. 

Og også før kaffi (med mindre det er koffeinfri kaffi), spiser jeg en lett frokost, bestående av mest proteiner og fett (karbohydrater sparer jeg til senere). Ved å drikke kaffi på tom mage kan man ende opp med å øke et allerede høyt kortisolnivå (kortisol er vårt stresshormon, og det er for de fleste høyt om morgenen fra før av), men også for å ikke gi kroppen en blodsukkerøkning. Kaffi kan hos noen gi en blodsukkerøkning. Og vi vil ikke sende kroppen i en berg og dalbane før klokken 8. 

 

3. Jeg skriver dagbok. Eller kvitter meg med grums rettere sagt.

Så skriver jeg. Ikke pent. Ikke gjennomtenkt. Jeg gjør noe som kalles JournalSpeak, og alt får komme ut. Alt som kverner. Alt som støyer. Alt jeg er redd for, lei av, irritert over, skammer meg over, drømmer om og tviler på. Det er ingen som skal lese det. Det er bare mitt. For meg har dette blitt et mentalt søppelspann. Ikke for å rydde bort det vanskelige, men for å slippe å bære det med meg hele dagen. Mange tror journaling handler om takknemlighet og fine formuleringer. Men for meg handler det om sannhet. Rått og ufiltrert. Jeg får ikke dette til med ungene rundt meg. Og jeg bruker både bok og penn, men også bare Google docs. Poenget er å ikke brenne inne med grums, men å få det ned og bli kvitt det. Så kan dagen gå videre litt lettere. 

 

4. Trening er min #1 non-negotiable. 

Jeg må bevege meg hver morgen. Ellers er jeg ikke i vater. Aller helst vil jeg stå opp kl. 5 og trene før barna våkner. Men de våkner med en gang mamma åpner øyelokkene. Så det får vi vente med. Nå blir det trening etter at barna er levert i barnehagen, og det går helt fint å starte arbeidsdagen klokken 9.00, og ikke 8.00. 

Jeg trener ikke Ikke fordi jeg vil se ut på en bestemt måte, men fordi jeg vil ha det på en bestemt måte. I kroppen. I hodet. I nervesystemet. Jeg har hatt perioder der kroppen føltes som en byrde, og perioder der den var det eneste som holdt meg oppe. Sinne får utløp. Uro får retning. Noen dager er det tung styrke. Andre dager bare gåtur. Noen dager er det bare pusten på stuegulvet. Alt teller. Alt er bevegelse i riktig retning. Og så blir jeg en mye gladere og snillere mamma og kone. 

5. No-phone-zone

Men den viktigste Non-Negotiable av dem alle er denne: Jeg ser ikke på telefonen før etter klokken ni. Det var det vanskeligste grepet å ta. Og det viktigste.

Før lot jeg verden definere dagsformen min før jeg rakk å puste. Nyheter. Meldinger. Sammenligning. Krav. Tempo. Nå lar jeg morgenen være min. Jeg nyter den uten stimuli fra andre. Det er bare meg, familien lyset, lydene av et hus som våkner. Den ene endringen har gjort meg mildere. Klarere. Og langt mer robust enn jeg trodde var mulig. Å vinne over trangen til å "sjekke meldinger, sjekke instagram, sjekke mail". Hvorfor det? Er det noe som haster ringer man. Morgenene er hellige. Og det er alt for lett å la seg påvirke av andres påvirkningskraft (aka influencere), til at jeg skal la det ødelegge. 

Jeg har også mange flere, men vi begynner her tenker jeg. 

Alt dette handler ikke om perfeksjon. Jeg får det ikke til hver dag. Noen morgener vinner kaoset. Noen morgener vinner trøttheten. Noen morgener vinner realiteten. Forskjellen nå er at jeg har fokus på det, og vet at dette nærer og støtter meg. Kontinuitet over tid. 

Disse Non-Negotiables reddet meg ikke på én dag. De bygget meg sakte opp igjen. Lag for lag. Over tid. Små valg, hver eneste dag.

Hvis du står midt i noe nå – små barn, utmattelse, omstilling, sorg eller bare et mentalt skifte, hva er en mikrovane du kan begynne med, som ikke krever så mye. Som du vet du kan holde over tid. Og hvis du glemmer det, ikke skam deg eller føl deg mislykket. Det viktigste er å bare prøve. Så får du noen seire og så blir det enklere å legge til flere uten at det blir for overveldende. Mange bekker små vet du. Jeg heier på deg!

 

Ha en fin uke <3

Helena